Derfor tok me opp kvitløken nå

Derfor tok me opp kvitløken nå

Fersk kvitløk er så godt at du trur deg ikkje før du har smaka. Dei fyrste nyt me rå, resten tørkar me. Når er løken klar? Koss veit me kva  tid me kan hausta? Tja, det kjem an på så mykje.

Eitt teikn på at han er klar, er at han gulnar i toppen og dei ytste grøne blada visnar.  Men det er ikkje alltid eit sikkert teikn. Små løk kan ha mange gulbrune blad, og store løk kan ha grøne og fine stilkar.

Eit anna teikn som gjeld såkalla “hardneck”-sortar, er at den stive stilken krøllar seg og får ein blomeknopp. Derfor han også blir kalla slangekvitløk. Ein tommelfingerregel er at denne er klar til å bli teken opp tre veker etter at han krøllar seg.

Eg synes det er best å ta opp nokre løk, sjå ser eg koss løken ser ut – både om han er liten eller stor og om han har danna fedd.

Eg startar med å ta ein her og ein der, gjerne dei som står for nær andre kvitløk, slik at dei som står att får meir plass til å veksa seg større. Dermed blir dei fyrste eg tek opp, ikkje så store, men veldig gode. Desse et me rå, f.eks i salat. Og lukta er fantastisk, både av  kvitløken og jorda!

Aah, kjenn den lukta. Nora og mamma Marte snusar inn.

Dei med dei tynnaste stilkane er som regel små, dei med tjukke stilkar store.

Tidspunktet kjem også an på koss vêret er. Vanlegvis likar eg å ta dei opp når det er meldt sol i dagevis framover, slik at løkane både er tørre, “reine” og fine når me tek dei opp, og at dei er sikra godt tørkevêr.

Eit anna moment som spelar inn, er kva tid det passar for dei naboungane som var med og sette løken.

Nora er klar til å dra opp. Sit løken fast, hjelp litt til med ei spade.

Og då måtte me ta opp sjøl om det regna, for dei skulle av garde på ferie. Då oppdaga me svarte flekkar på dei visna blada nederst. (sjå på biletet oppføre). Dermed var eg ikkje i tvil, all løken skulle  opp, for sjukdom vil eg ikkje ha på dei. Og me har regn i vente i fleire døgn framover, noko som gjer dei meir utsette for soppsjukdomar.

“Thermidore” og/eller “Germidour”.

Det viste seg at fleirtalet av løkane var store og fine. Størst var dei frå den største settekvitløken, nemleg “Thermidrome” og “Germidour”.   Minst var løkane frå dei minste setteløkane, nemleg “Unicat” og “Øyvind” (“Smirnoff”).

Her kan du sjå koss settekvitløkfedda såg ut og lesa meir om dei ulike sortane. 

Er løken “rein” og tørr ved opptak og stilkar og blad friske, ristar eg bare av molda og legg eller heng dei opp til tørk.

Nå var jorda våt, det same var dei nederste visna blada. Dermed drog eg av desse, og då fylgde det ytste laget på sjølve kvitløken med. Røtene klyppa eg av. Eg klypte også av dei gule tuppane i toppen. Så la eg dei rett og slett i rekkje og rad på avispapir i hagestova.

Tidlegare år har eg enten lagt dei til tørk i sola på terrassen eller på eit hagebord, eller surra dei saman til buntar og hengt dei til tørk i klatrestativet på leikeplasshagen eller under takbjelkane i garasjen.

Nyhausta kvitløk til tørk i juli 2017.

Når dei er skikkeleg tørre, klypper eg av stilkane og legg sjølve løken i ei korg på grovkjøkkenet (her er det litt kaldare enn i romtemperatur).

Eg må hugsa på å ta til sides nokre av dei største og finaste løkane slik at eg har min eigen setteløk til hausten. Me brukar å setja kvitløk i oktober.

Det ytste skalet var temmeleg lilla, men det kom av då me renska løken.

Eg burde ha vore meir påpasseleg med å merka sortane då eg tok dei opp, men, men. Har i alle fall “hardneck”-ane “Øyvind” og “Valdres” for seg, dei tsjekkiske “Unikat” og Dukat” for seg og dei store franske “Thermidore” og “Germidour” for seg.

“Slangehovud” i enden av “krølla” på kvitløk “Øyvind”.

Ekstra stas med “Øyvind” og “Valdres” er det at du kan eta krøllene/slangehovuda i toppen. Her likar me best å gnaska dei i oss rå.  Nora likte det kjempegodt, derfor fekk ho med seg ein pose “krøllar” på hytta.  Dei er også gode i f.eks wokken og i pesto. Mamma Marte fekk også lyst til å visa dei til ein ven som er kokk, for eg fortalde at “krøllene” mellom anna blir brukte på den berømte danske gourmetrestauranten Noma. Og på Instagram såg eg nyleg at Trond Moi i Kristiansand skal bruka “kvitløkkrøller” frå @drivhusetmitt.

Her kan du lesa kva meir me har hausta frå hagen hittil i år:

15 GRØNSAKER OG 16 URTER EG KAN HAUSTA FRÅ HAGEN NÅ

 MEIR MAT FRÅ HAGEN



4 kommentarar om “Derfor tok me opp kvitløken nå”

  • Hei! Flotte hvitløker, fint å lære så mye av deg .
    Når du spiser fersk hvitløk hvor mye skreller du de, er det helt inn til fedda eller spiser du hele?
    Nina

  • Jeg lar kvitløken vokse til den blomstrer. Da blir der ca. 30 små kvitløksfrø i blomsten, som jeg setter ned i kanten av alle dyrkebedd, mellom bringestokkene mm. Der lar jeg de stå i noen år. Jeg tar den opp når der er blitt store klaker/reir av kvitløk etter ett frø.. Disse kvitløkene renser jeg og fryser, så det er lett å ta ut av posen hvor mange vi vil ha i matretten. De nederste bladene på planten, napper jeg av når de er grønne, hakker og fryser – til matlaging. Jeg har egen fryser til kjøtt, fisk, løk og grønne grønnsaker . Bær, frukt og brød/bakverk også i egen fryser. Så det ikke blir løksmak av disse. Løk er viktig å spise, renser blodet – og sneglene går heller ikke mye på løk. Jeg tar også sideblader på salatløken, hakker og fryser – likeså de nederste på toppløken. Toppløkene høster jeg før det blir brunt skall, napper de fra hverandre og fryser. Gressløken klippes helt ned når den igjen har kommet helt opp før blomsterknopper, hakker og fryser. Indianderløken Chicago likeså, etterat de vakre lilla blomstene er ferdig. Slik holder jeg oss med mye lettvint, sunn grønn løk.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *


%d bloggers like this: